Tweet This

VIKINGENE - historien, kulturen, reisene, og skipene

Gildehallen i Borre

Et steinkast fra Midgard kulturhistoriske senter ligger den storslåtte Gildehallen som er en rekonstruksjon av en av vikingtidens store festsaler. Gildehallen ble åpnet for publikum 6. juli 2013. Den er utformet slik man forestiller seg at den så ut, siden noen slik hall aldri er funnet. Men det er nylig funnet avtrykk av slike haller på Borre, og det blir mer og mer tydelig at Borre var et maktsentrum allerede fra før vikingtiden. Gildehaller er omtalt både i islandske og engelske sagaer.

Hele bygget er kledd i tre med fantastiske utskjæringer. Resultatet ved Voldskogen i Borre er et bygg som er helt unikt i verden, i tillegg til å være en fryd både for øyet og for historisk interesserte. Den imponerende gildehallen rager 13 meter til værs på det høyeste. Både utvendig panel og det taksponkledde taket er møysommelig lagt og satt inn med tretjære. Taket prydes av en flott mønekam og hovedinngangen har fått en nydelig utskåret portal. Innvending er hallen utstyrt med ildsted, benker og bord med håndskårne bordstøtter, og Odins ravner Hugin og Munin har funnet seg godt til rette blant bjelkene.De utsøkte treskjæringene på midtstolpene i hallen forteller hver sin historie, som til sammen danner bakgrunn for hallen. Historiene som fortelles var myter allerede i vikingtid, og det kan tenkes at de også da prydet slike haller. For de innvidde fremviser de fortellingene om ynglingekongeslekta, født av guder og jotner, som til slutt inntar tronen i sin egen gildehall i året 822 e.Kr. Treskjæringene er gjort for hånd (men maskin er brukt for å frese ned dybden), og er formet utfra den såkalte Vestfoldstilen, hovedsaklig basert på funn fra Oseberg. Bjarte Aarseth er utdannet billedskjærer og jobber ved Vikingskipshuset på Bygdøy, der han gjenskaper vikingkunst i tre. Han har konstruert og tegnet utskjæringene til gildehallen på Borre.

Fra arkeologien kjenner vi denne typen hallbygninger fra 300-tallet og fremover. De består som regel av et stort rom, der ildstedet fungerte som den sentrale kilden til lys og varme. Det er en viss usikkerhet om hva gildehallene ble brukt til. Var det et sted for blot og avgudsdyrkelse, eller også til kristne ritualer med tanke på den store høyden byggene hadde? Gjenstandsfunn fra disse hallene tyder i hvert fall på at de har hatt en offisiell funksjon. Vanlige funn er eksklusive glass, våpen, gull og andre gjenstander som skiller seg ut fra hverdagsligheter. Hallen kan betraktes som et seremonielt rom. Funnene som forekommer i hallene er konsekvente i forhold til spor etter høyseter, rester av måltider og drikkeritualer. Her ble det med stor sannsynlighet holdt bryllup og begravelser, der arv og eiendom ble overført til kommende generasjoner.

Vikingfunnene i Vestfold

Historien om vikingene fascinerer både store og små. De var eventyrere, sjøfolk, kunstnere, håndverkere, handelsmenn, politikere – og krigere. Ingen andre steder er minnene fra vikingtiden så mange og rike som her i Vestfold. Sporene etter våre forfedre finnes mange steder i hele Vestfold og er en vei til både spennende opplevelser og kunnskap.

Vikinger

Vikinger var mennesker fra området som i dag kalles Skandinavia. Selve navnet viking ble brukt på nordiske handelsmenn eller sjøkrigere som deltok i handelsferder eller plyndringstokter til en rekke land i Vest- og Øst-Europa.

Vikingtiden strekker seg fra ca.790 - 1100 e.kr., og det første kjente vikingangrepet var mot klosteret Lindisfarne i år 793 i England. I de neste to århundrene er det beretninger fra alle Europas kyster om vikingangrep. Større og mindre flåter gjorde strandhogg, plyndret og stakk til sjøs før det var mulig å samle tropper til motangrep. Vikingene seilte langt oppover elvene i Tyskland og Frankrike, og de erobret store deler av Irland og England.

Det er også beretninger om angrep på byer i Spania og Italia, og nordiske nybyggere etablerte seg langs de store russiske elvene. Så langt øst som det kaspiske hav rodde vikinger på tokt. Troen på egen fremgang var så stor at vikinger med base i Kiev forsøkte seg på Konstantinopel, hovedstaden i det Østromerske riket.

Sigurd Jorsalfare – «det norske korstogets far»

De fleste av beretningene om vikingenes framferd handler om plyndringstokter, men vikingene var mer enn som så. Mange av dem var handelsmenn, mens andre dro ut for å slå seg ned som bønder eller håndverkere. På øyene nord for Skottland, på Island og Grønland var det vikingbygder, mens Dublin (Irland) og York (England) var viktige handelsbyer.

Allikevel er det de tradisjonelle og blodige vikingtoktene de fleste nordmenn og folk utenlands assosierer med vikinger. De skremmende historiene om barbariske villmenn fra nord som erobret nye områder med å slakte ned den motstand de møtte og stjal med seg verdifulle gjenstander fra sjokkerte samfunn over hele Europa og inn til den vestlige delen av Asia. Ofte foregikk erobringene etappevis, slik at vikingene slo seg ned på et sted, ble der noen år eller en generasjon før de fortsatte å erobre videre.

At så mange i dag rundt om på vår klode vet noe om hvilke grufulle angrep vikingene sto for i årene 790 – 1100 har jo å gjøre med det uslettelige inntrykket man sitter igjen med etter å ha blitt fortalt om vikingenes herjinger.

Mye av historien om vikingenes krigstokter har blitt en myte og klisjé med både rette og urette. Det er jo fakta at vikingene både angrep og plyndret over hele Europa, men ofte glemmer man vikingenes dyktige sjømannskap, byggekunst, håndverkstradisjoner og at de ikke bare var krigere, men også dyktige handelsmenn.

At vikinger på slutten av sin periode skulle ut i verden for å kristne fremmede kulturer, er for mange en helt ukjent del av vikinghistorien.

Det norske korstog var et korstog som varte fra 1107 til 1111, i kjølvannet av det Første korstog, ledet av den norske kong Sigurd I Jorsalfare. Sigurd var den første europeiske kongen som dro på korstog til Det hellige land. Ikke ett eneste slag ble tapt på korstoget. Det norske korstog minnet mye om tidligere vikingtokt, men målet, sett med kristne øyne, var langt edlere denne gang

Sigurd Jorsalfare og hans menn reiste ut på sin berømte vikingferd i 1108 (de lærde strides, mange mener 1107 var året Sigurd Jorsalfare seilte ut fra Norge).

Flåten som seilte ut 1108, skal ifølge sagaene ha bestått av 60 skip. Tallet bekreftes av en samtidig fransk forfatter, Fulcher av Chartres. Den samlede mannskapsstyrken kan ha vært på ca. 5000 mann.

Vikingskip i Vestfold

Å finne vikingskip er en sjeldenhet. At det er funnet fire vikingskip i Vestfold er virkelig stort og setter Norge på verdenskartet. Det at skipene ble funnet et stykke inne på land skyldes at landet i disse områdene har steget ca. 2 meter siden vikingtiden. Det er 162 år siden det første vikingskipfunnet i verden ble gjort rett utenfor Midgards «stuedør».

Vi skal ta for oss historien rundt funnene av disse skipene, nemlig Osebergskipet, Gokstadskipet, skipet i Skipshaugen på Borre og Klåstadskipet. De verdensberømte skipene fra Oseberghaugen og Gokstadhaugen ble gitt som gravgaver på 800- og 900-tallet. Selv om skipet fra Borre er mindre kjent har det ikke stått tilbake for de andre i sin prakt. De tre skipene forteller oss om kunst, håndverk, dødekult og politiske maktdemonstrasjoner på denne tiden.

Osebergskipet

Verdens rikeste gravfunn fra vikingtid har vi fra Oseberghaugen. Det mest berømte gravinnholdet er det rikt dekorerte Osebergskipet, samt diverse tekstiler, utsøkt treskjærerkunst, hester, hunder og andre gaver som ble ofret til de to kvinnene som ble gravlagt på stedet. Stevnen på Osebergskipet er blitt et verdensberømt symbol. Det er symbolet for europeisk vikingtid og et nasjonalsymbol for Norge, et regionalt symbol for Vestfold og lokalt symbol i Tønsberg. Gravfunnet står utstilt på Vikinghuset i Oslo.

Fakta om skipet: Osebergskipet er bygget i eik og er 21,6 meter langt og 5,10 meter bredt. Det har 15 årepar. Og rike utskjæringer preger stevnene. Figurer er flettet i hverandre og ender i et opprullet ormehode. Skipet ble bygd i perioden 815 - 820 e.Kr. og var mellom 14 og 19 år gammelt da det ble satt i haug. Det har vært diskutert hvor sjødyktig det var. Bare to av de tolv bordgangene ligger over vann, og én formening er at skipet egnet seg best i smule farvann. I 2012 ble skipskopien Saga Oseberg sjøsatt, og erfaringene tyder på at originalskipet er teknisk velutviklet og sjødyktig, men krevende å seile.

Gokstadskipet

En vikinghøvding ble begravet i Gokstadhaugen i år 910. Med seg i døden fikk han Gokstadskipet, som på den tiden var omtrent ti år gammelt. Nesten tusen år senere ble gravhaugen i Sandefjord åpnet i 1880, og for første gang fikk verden se et vikingskip. Ved gravleggingen ble skipet plassert i en grøft. Skroget ble dekket med mose, hasselknipper og sandblandet leire før haugen ble lukket. Dette ga svært gode bevaringsforhold som gjorde at skipet holdt seg i 1000 år. Forståelsen av vikingtiden var forandret for alltid. Tidligere skipsfunn hadde nemlig vært dårlig bevart. Dette skipet og en mengde gjenstander av tre og andre materialer har gitt oss mye kunnskap om vikingene og deres verden.

Siden sjøen gikk høyere i vikingtiden lå Gokstadhaugen nærmere strandkanten. Mest sannsynlig bodde høvdingen på en storgård i nærheten, og ikke langt unna har vi navnet Huseby, et navn som ofte ble gitt kongsgårder i vikingtiden.

Begravet og hentet ut igjen for andre gang

I 1928 ble Gokstadhøvdingens levninger begravet på nytt, og i 2007 ble haugen igjen åpnet og skjelettrestene hentet ut. Dette ble gjort for å sikre knoklene mot ødeleggelse og gjøre dem tilgjengelig for forskning.

Fakta om skipet: Gokstadskipet er 23,5 meter langt og 5,2 meter bredt, og det har plass til 16 roere på hver side. Bordgangene er klinket sammen med nagler og surret til spantene, noe som gir stor styrke, bevegelighet og sjødyktighet. Med firkantet råseil har skipet kunnet seile med minst 10-12 knop.

Hvem lå gravlagt her?

I 2007 ble skjelettrestene undersøkt med moderne metoder. Mannen som var gravlagt her var drøyt 40 år da han døde, over 180 cm høy og uvanlig kraftig bygget. Mye tyder på at han led av en hormonsykdom som ga ham grove ansiktstrekk og nese, ører og lepper av uvanlig størrelse. Den rike begravelsen viser at han var en viktig person.

Som mange andre store gravhauger ble Gokstadhaugen åpnet igjen i vikingtid. Årsakene kan ha vært mange, fra ren plyndring til å sikre seg mot at den døde gikk igjen. Innbruddet kan ha foregått som et ritual.

Gokstadhøvdingen fikk med seg minst tolv hester og syv hunder av forskjellige raser i graven. Hesten var viktig i norrøn mytologi og i de aristokratiske sirkler. Ulike typer jakt krevde ulike typer jakthunder. Mye tyder på at som i dag var hunden å betrakte som menneskets beste venn. I graven fant man også bein fra to hønsehauker. De ble brukt til falkonering, en meget eksklusiv jaktform i forhistorisk tid og middelalder. Det merkeligste dyrefunnet var restene av to påfuglhanner. Påfuglen var forbundet med høy status og symboliserte udødelighet. De er de eneste vi vet om fra gravfunn i Norden.

Ny identitet ved unionsoppløsningen

I 1880 var Norge på leting etter en egen nasjonal identitet etter over 500 år i union. Gokstadskipet ble derfor en enorm inspirasjon siden funnet viste at også Norge hadde en ærerik historie. Sammen med stavkirkene dannet det forutsetningen for at dragestilen kom til å prege så vel bygninger som møbler og bruksgjenstander i årene frem mot unionsoppløsningen i 1905. Sjøkaptein Magnus Andersen ble også inspirert og han bygde gokstadkopien "Viking" på Framnes i Sandefjord som han seilte over til verdensutstillingen i Chicago i 1893. Samtidig utfordret han den tradisjonelle oppfatningen at Columbus var første europeer som reiste til Amerika.

Gokstadskipet og kopiene i dag

Etter utgravningen i 1880 ble Gokstadskipet fraktet sjøveien til Oslo. Der ble det stående i en årrekke i et skur inntil det ble flyttet til det nybygde Vikingskipshuset på Bygdøy i 1932. Gokstadskipet, Osebergskipet og Tuneskipet, samt gravgodset fra haugene, er blant Norges fremste turistattraksjoner, og gir oss et unikt innblikk i hvordan det aristokratiske livet artet seg i vikingtiden. I Sandefjord kan du deler av året se kopien Gaia. En kopi finnes også ved Lofotr Vikingmuseum i Lofoten.

Skipshaugen og Borrehaugene

Bakgrunnen for funnet på Borre var veivesenets behov for grus til vedlikeholdsarbeid. Lite viste de den gang at de skulle begynne en utgravning som skulle få store konsekvenser for Borre; Skipshaugen var funnet. Selve skipet hadde gått i oppløsning på grunn av borrejordas dårlige konserveringsforhold, men det lykkes likevel antikvar Nicolay Nicolaysen å skape seg et inntrykk av skipets form og størrelse.

Borrehaugene ligger innenfor ett av 37 spesielt utvalgte kulturmiljøer i Vestfold. De har lenge vært sett på som minner fra rikssamlingen og vikingtidens kongemakt. Tidligere trodde man at det var Ynglingeætten som begravde sine døde herskere på Borre, men nyere DNA-forskning i Sverige viser at det ligger folk fra forskjellige slekter her. I årene 600-900 e.Kr. ble det bygget ni storhauger på Borre, i tillegg til tre store røyser blant storhaugene som bidrar til stedets storslåtte karakter. Storhaugene vitner om politisk makt. En rekke utsøkte gjenstander viste tydelig at her var storfint folk begravet. Forgylte bronsegjenstander, glass og ridetøy – foruten tre hester – har fascinert historieinteresserte i årevis. Og den rike og svært spesielle dekoren på bronsegjenstandene har gitt opphav til en spesiell retning innen kunsthistorien, nemlig Borrestilen.

Bare én av storhaugene er fullstendig utgravd, og det fant sted i 1852. Det er fra denne storhaugen praktfunnene er hentet. Siden Skipshaugen på Borre ble ukyndig gravd ut gikk mye kunnskap tapt. Det er grunn til å tro at funnene i denne graven sannsynligvis ikke sto tilbake for skipsgravene fra Tune og Gokstad. På 1990-tallet gravde arkeologene små sjakter i to av storhaugene, og de fant smale kullstriper med trekull og noen brente bein. De andre haugene er ikke undersøkt så grundig, men det er tatt ut trekull fra mange av dem som viser at det ble bygd én haug per generasjon. På 900-tallet ble antagelig nye graver satt ned i de eksisterende haugene.

Store deler av østskråningen av raet mellom Åsgårdstrand og Horten var kornåkrer da gravfeltet ble anlagt, og haugene består av mye gammel åkerjord. Plassen har en strategisk posisjon ved innfarten til Oslofjorden Haugene skulle eksponeres mot fjorden. Mellom Borreparken og sjøen ligger restene av en havn fra vikingtid. Og litt høyere opp fra gravhaugene er det funnet rester av høvdingens festhaller og gård. Alle disse funnene gir et nesten komplett bilde av kongesetet Borre i vikingtid.

Klåstadskipet

Klåstadskipet skiller seg fra de andre skipene ved at det er sunket ned og gjenfunnet på tidligere havbunn, mens de tre andre skipene fra Oseberg, Gokstad og Skipshaugen er gravgods. Klåstadskipet omtales gjerne som Norges fjerde vikingskip. Det var et handelsskip som forliste en gang på 900-tallet, og det ble gravd frem et stykke inne på land (som nevnt tidligere har landet steget siden vikingtiden) innerst i Viksfjord i Larvik, ikke langt fra Kaupangen i Skiringssal. Det var lastet med brynesteiner fra Eidsborg i Telemark, noe som var en verdifull handelsvare på den tiden. Skipet ble oppdaget i 1893, men ikke gravd ut før i 1970. Det er noe ødelagt etter drenering av jordene der det ble funnet. Du kan besøke Klåstadskipet på Slottsfjellsmuseet i Tønsberg.

Fakta om skipet: Kjølen på 16,25 meter er bevart, og forreste halvdel av babords side. Skipet er dermed litt mindre enn Gokstadskipet. Sannsynligvis var opprinnelig lengde på ca. 20–22 m, og bredden på 4,5 meter.

Vi kan ikke utelukke at det finnes uoppdagede skip i Vestfold, men det foregår ikke systematiske søk i dag. Det får tiden vise. Regjeringen har søkt om å få viktige kulturminner i Vestfold inn på UNESCOs verdensarvliste, og kandidatene til denne prestisjetunge listen er Oseberghaugen, Gokstadhaugen, Borrehaugene. Søknaden ble sendt til UNESCO i Paris i januar 2014. Og til neste år, sommeren 2015, bestemmer verdensarvkomiteen om stedene kommer inn på verdensarvlisten.

I Midgards rike

For en fantastisk natur og beliggenhet!

Omtrent midt mellom Horten og Åsgårdstrand ligger Borre, vikingenes favorittområde. Ser man på de naturskjønne omgivelsene som bølger seg ned til Oslofjorden og det frodige jordsmonnet over alt en snur seg, så er det ikke vanskelig å forstå hvorfor vikingene valgte området som boplass og samfunn. Sommeren 2013 åpnet Gildehallen som nå har blitt en av Vestfolds største attraksjoner.

Midgard historisk senter og Borreparken

På Borre i Horten kommune ligger Midgard historisk senter, som kan tilby opplevelser og aktiviteter for både små og store. Inne på senteret kan man besøke utstillinger med originalgjenstander fra vikingtidens Vestfold, samt se aktuelle, internasjonale utstillinger. Hvis du er lei av å tilbringe tiden innendørs anbefaler vi et besøk på Midgards vikinglekeplass. Her kan de minste prøve seg som arkeologer og grave frem skatter i jorden, eller øve balansekunstene sine gjennom en hinderløype. De litt eldre kan teste ferdighetene sine med pil og bue, eller våge seg på øksekasting. Hele familien kan stille opp på en omgang med kubbespill, hva med barna mot de voksne? Ønsker man å utfordre sine taktiske evner anbefaler vi en runde med vikingenes eget brettspill, Hefnatafl.

Senteret har kafé med panoramautsikt over Borrehaugene. I kafeen eller på terrassen utenfor kan våre nystekte vafler, og andre fristelser nytes.

Midgard ligger i tilknytning til Borreparken som har Nord-Europa største samling av storhauger fra yngre jernalder (vikingtid). Parken inneholder syv storhauger, ca. 40 mindre hauger, tre steinrøyser og to stjerneformede hauger (treodder). Tidligere trodde man at det var en ætt, Ynglingaætten, som lå begravd i haugene, men nyere forskning, basert på DNA-analyser, viser at slike store gravfelt vanligvis inneholder folk fra ulike slekter. Det er uansett ingen tvil om at det er vikingtidens ypperste elite som er hauglagt på Borre.

Bare én av storhaugene på Borrefeltet er fullstendig utgravd, det skjedde i 1852, og det er fra denne haugen praktfunnene fra Borre kommer fra. En rekke av disse gjenstandene er utstilt på Midgard og kan ses i utstillingen ”Borre i viken, Borre i verden”. Midgard viser også praktfunn fra jernalderen i ustillingen ”Hauglagt - vikingenes gravskikk på Gulli” og ”There are no borders from space”.

Borreparken er et yndet turområde for lokalbefolkningen og egner seg ypperlig til pikniker og utflukter sommerstid. Kanskje frister det med en dukkert hvis det er varmt i været? Fra Midgard er det bare en kort tur gjennom parken som står mellom deg og den vakre Borrestranda med utsikt over Oslofjordens utløp!

Utforsk Borreparken i vikingtiden på iPhone eller iPad!

Har du noen gang lurt på hvordan landskapet i Borreparken så ut i vikingtiden? Last ned Midgards egen app «Borrehallen» fra app-store til iPhone eller iPad, og opplev en virtuell vikingtid der Borrehallen fortsatt står på sin opprinnelige plass, og havnivået er 4 meter høyere enn dagens. Appen fungerer som et vindu til fortiden og man vil oppleve en tilnærmet identisk visuell oppfattelse mellom det virkelige landskapet og landskapet som er skapt ved hjelp av 3D grafikk på skjermen.

Bildetekst: Gildehallen

Like ved Midgard historisk senter står den nye kongshallen – Gildehallen. Dette praktverket av en vikinghall åpnet dørene for publikum under vikingfestivalen den 6. juli i 2013. Hele bygget er kledd i tre med fantastiske utskjæringer. Inngangspartiet i hallen er utsmykket av en utskåret portal, og inne i hallen står det fire utskårede stolper. For de innvidde fremviser de fortellingene om ynglingekongeslekta, født av guder og jotner, som til slutt inntar tronen i sin egen gildehall i året 822 e.Kr. Bjarte Aarseth er utdannet billedskjærer og jobber ved Vikingskipshuset på Bygdøy, der han gjenskaper vikingkunst i tre. Han har konstruert og tegnet utskjæringene til gildehallen på Borre.

Se vikingtiden via Vikingveien

Ingen andre steder er minnene fra vikingtiden så mange og rike som her i Vestfold. Vikingveien i Vestfold er en vei til både spennende opplevelser og kunnskap.

Vikingveien strekker seg fra Mølen ved Larvik, til Borrehaugene og Midgard historisk senter i Borre, over en avstand på seks mil. Vikingminnene ligger på rekke og rad langs Vestfold-raet, endemorenen som ligger igjen langs kysten etter at isen trakk seg tilbake for 10.000 år siden. Her bosatte menneskene seg etter at isen forsvant og landet hevet seg. Det var lett å dyrke her på grunn av god, selvdrenerende jord. Langs raet ble det naturlig ferdsel siden det var lett å ta seg fram langs den flate morenen. Vestfold var også den gang et godt sted å bo.

Vikingbyen Kaupang

Mellom Larvik og Sandefjord finner vi Skiringssal-kaupangen, handelsplassen som i dag regnes som Norges første by. I dag er det ikke mange synlige spor etter byen som er et nøkkelområde for vår kunnskap om vikingtiden. Området som byen Kaupang lå i er i dag en del av idylliske Viksfjorden. I dag er området langs Viksfjord et yndet ferieparadis for de omtrent 1000 hyttene som ligger på hver sin side av fjorden her. Det er lett å forestille seg hvorfor vikingene trivdes så godt her i det naturskjønne området med rikt jordsmonn og kort vei ut til det åpne hav.

På 800-tallet bodde det mellom 200 og 500 mennesker her, og tidlig på 900-tallet kan befolkningen ha vært nærmere 900. Omkring år 930 opphørte virksomheten på stedet ganske raskt, uten at man vet grunnen til det. Etter hvert vokste det til med skog, og i løpet av middelalderen ble området tatt i bruk til jordbruk og husdyrhold.

Skiringssal-høvdingen holdt trolig til på en gård med en stor høvdinghall på Huseby litt nord for Kaupang. Skiringssal var trolig vikingenes navn på Huseby. Vikingbyen må ha vokst fram under høvdingens beskyttelse og kontroll. På Kaupang bodde håndverkere og handelsfolk. Fra nord og syd kom det skip seilende, som losset og lasset på havnen her. Til byen kom blant annet bryner og kleberkar fra nærområdene, keramikk, glass, rav fra Baltikum eller Danmark, og perler fra Asia, Midtøsten og Middelhavsområdet. Ingen andre steder har vi kunnskap om så omfattendehandelsvirksomhet i vikingtiden som på Kaupang. I dag kan besøkende få møte Kaupangs historie gjennom Vestfoldmuseenes utstilling på stedet.

Hvor er Vikingveien?

Det er langt på vei mønsteret etter disse første ovennevnte samferdselsårene vi følger når vi tar fatt på Vikingveien. I de senere årene har trafikken funnet nye veier, i hovedsak på innsiden av raet. For dem som vil følge Vikingveien er dette en stor fordel. Veien går gjennom kystnær natur, vakkert, åpent kulturlandskap og i områder med relativt lite biltrafikk. Ruten kan følges i bil, på sykkel, eller til fots. Vikingveien er rik på opplevelser. Du vil se store og imponerende gravhauger, minner om Norges første by, Kaupang, og stedene hvor våre aller viktigste vikingfunn ble gjort. Vestfold fylkeskommune har laget en informativ brosjyre om denne veien som fører oss fra Mølen, via Kaupang, Istrehågan, Gokstadhaugen, de store gravhaugene i Tønsberg, Oseberghaugen og Tønsberg by før ferden avsluttes i vakre Borreparken.

Bildetekst: Klåstadskipet

Både Sandefjord og Tønsberg har begge sine replika av henholdsvis Gokstadskipet og Osebergskipet seilende langs Vestfoldkysten, men det er ikke mange som kjenner til at Vestfold har et originalt vikingskip utstilt i eget fylke! Handelsskipet fra Klåstad er faktisk det eneste bevarte vikingskip som er plassert utenfor Oslo. Klåstadskipet ble gravet ut i Tjølling rundt 1970, og står utstilt i Slottsfjellsmuseet i Tønsberg. I Vikinghallen på Slottsfjellsmuseet finnes også historien om Osebergfunnet, gravskipet med Europas største vikingfunn som ble funnet ca. tre km nord for sentrum av Tønsberg. De originale vikingskipene, Osebergskipet og Gokstadskipet står utstilt inne på Vikingskipmuseet i Oslo.

SLAGET

Et slag kunne starte på forskjellige måter. Enten var det et avtalt oppgjør, der man rustet opp og planla i forkant, eller så kunne det oppstå et slag ved to grupper «gikk på hverandre».

Borreparken

Saga Oseberg er en kopi i full skala av Osebergskipet fra Tønsberg i Vestfold, bygd 2011-2012 av Stiftelsen Nytt Osebergskip. Byggeplassen var utenfor Oseberg kulturhus i Tønsberg. Byggingen foregikk, så langt det var praktisk mulig, med de materialer og håndverksteknikker som ble brukt da originalskipet ble bygd i år 820.

Gildehallen er et praktfullt byggverk som har hatt de gamle byggeskikkene fra vikingtiden som rettesnor.

Det 23 meter lange Gokstadskipet er det lengste vikingskipet som funnet i Norge. Her er kopien Gaia seilende utenfor Vesterøya i Sandefjord.

Vikingtiden var en av de mest ekspansive og innovative epokene i de nordiske landenes historie, og plyndring og krigstokt førte vikingene helt til Amerika, Grønland og aller Europas hjørner og enda litt lenger.

Kamp!

Krigslist på slagmarken

Vikingene gikk ikke av veien for å benytte seg av krigslist. Ofte delte de hæren i to før et møte. Den ene delen skjulte seg, mens den andre fremstod som en svekket motstander. Når kampen var i gang, angrep den skjulte delen motstanderen i flankene eller i ryggen.

Kulturarven bringes videre. Lydhør forsamling av moderne vikinger ved Gokstadhaugen ved Sandefjord.

I parken utefor museet er det flere aktiviteter å velge i, blant annet øksekasting og skyting med pil og bue godt veiledet av instruktør.

Berserkene omtales som fryktelige fiender å møte. Det ble sagt at de ofte var så beruset av krigslyst at de bet i skjoldene sine, angrep steinblokker og trær, og til og med drepte hverandre, mens de ventet på at kampene skulle begynne.

Skoleklasser er ofte å se i Saga Oseberg.

Vikingens herjinger var fryktet i store deler av verden.

Selv om man trente mye var krigerstaus noe man måtte erverve seg på slagmarken.

Vikingskipet

Skipet var det mest potente symbolet på makt og det viktigste transportmiddelet i vikingtiden. Skipet var også en av de sentrale forutsetningene for politisk makt og prestisje, som i mange tilfeller var basert på kontrollen over hav og sjøleder.

Seilet revolusjonerte vikingskipet

Seilføringen gjorde det mulig å ta seg frem over åpent hav og åpnet veien til landene i og rundt Nordsjøen for vikingene. Seilet har antagelig vært i bruk enkelte steder siden 600-tallet, og på midten av 700-tallet må det ha vært vanlig flere steder. Med seil kunne man nå frem til land som tidligere var utilgjengelige. På bildet sees Gaia (kopien av Gokstadskipet) seilende mellom øya Veierland og Sandefjords fastland.

Vikingene hadde god oversikt over Oslofjorden fra det vakre området som vi i dag kaller Borreparken.

Byen Kaupang lå idyllisk til ved Viksfjord i Tjølling. I dag brukes det naturskjønne området for det meste til ferie- og hytteliv.

Vikingfylket Vestfold

De mest kjente vikingskipene som er funnet i Norge er alle fra Vestfold.