*Tidlig krøkes, ved Sandsletta, like nord for Frebergsvik. Den nordlige skjærgården i Vestfold er fin for komfortable padleturer. Stort sett rolig vann og sjelden store bølger.*

Båtturen er ca 5 km lang. Den bør padles eller kjøres i moderat fart.

TurBeskrivelsen er skrevet av Roald Matsen i 1999 og revidert i 2013. Opplegget er et samarbeide mellom Borre historielag, Horten kommune og Horten og Omegn Turistforening.

Turbeskrivelsen har referanser til tallene i bildekartet som er bilde nummer 2 i bildekarusellen over. Turbeskrivelsen kan åpnes som en pdf file. Du kan skrive ut side 2 på et A4 ark og ta det med på turen. Side 2 egner seg også til å ha åpen i et eget vindu på PC-en slik at du kan se bildekartet der samtidig som du leser teksten under.

1. Løvøysund.
Når vi passerer under Løvøybroa, går vi inn i Løvøysund, en yndet fiskeplass og populært sted for sportsdykkere. En stor gul vippestein kalt Humlesekken sto her rett nord for broa fram til 1945. St. Hansaften dette året ble den 2 m høye kjempen vippet ut i dypet av festglade menn.

2. Prekestolen.
En fjellformasjon høyt oppe i bergveggen når vi nærmer oss Østre Veggbukt bærer sitt navn med rette. De bibelske assosiasjoner føyer seg pent inn i rekken med andre lokale stedsnavn som Jesusbukta, Løvøykapellet, St. Olavs brønn, Mamre Lund og Paradisbukta.

3. Røverstien og Røverhula.
Et sagn sier at 12 røvere bortførte ei tjenestejente fra Falkensten Bruk. De tok henne med seg mot toppen av Veggfjell. Derfra dro de henne langs Røverstien. Det er en smal sti som går 200 m bortover - høyt oppe i den loddrette fjellveggen. Ved enden av Røverstien var det trolig på den tida en berghammer som stakk ut slik at det ble ei grotte der. Der ble hun holdt fanget – inntil dristige menn befridde henne. Røverhøvdingen selv skal ha kastet seg ut i sjøen, men kom ikke levende fra det stupet. Det vi nå kaller Røverhula er ei kløft litt lenger nord, men på omtrent samme høyde som stien. Kløfta slutter i en lang, trang og mystisk hule. Den har en slik form at den fanger opp og forsterker alle lyder fra fjorden. Man kan klatre opp til hula fra Jesusbukta. Det er svært bratt, og turen kan være farefull. Her bør man ha med kjentfolk.

4. Jesusbukta (Østre Veggbukt).
Bukta ligger pent skjermet øst på Løvøya. Jesusbukta er navnet folk bruker. Det er av relativt ny dato. I mellomkrigstida ble det holdt religiøse møter her. Noen malte ordene. «Tro paa Jesus» på en stor stein i bukta, derav navnet. Det formelle navnet, Østre Veggbukt, kommer fra husmannsplassen Væg som lå her til omkring år 1900. Veggfamilien bygde hus i Braarudåsen dette året og flyttet dit. Huset er der fremdeles – på toppen av Veggbakken.

5. Løvehue (Løvehodet 90 m.o.h.)
Toppen av Veggfjellet ser ut som et løvehode – og får mange til å tro at dette er opprinnelsen til navnet. Det er nok feil. Navnet sies å beskrive en frodig øy med løvtrær. Utsikten er verd turen opp. Spesielt er det interessant å se Indre havn fra en uvant vinkel. Både Vegg- og Veggefjell består av bergarten basalt, som er størknet lava fra den siste vulkanske perioden i Oslofjorden ( Ca 280 mill. år siden). Horten by (og litt til) ligger derimot på en annen lavabergart fra samme periode, rombeporfyr. Denne ser ut som bleik saltpølse (rødaktig med hvite spetter) og er svært sjelden. For geologer er vårt område variert og interessant. Geologisk sett har øyene i fjorden helt forskjellige historier å fortelle.

6. Steingar’n.
Steingar’n kalles et naturlig steingjerde som skråner ned mot fjorden. Dette er lavabergarten diabas som har sprengt seg opp gjennom en sprekk i det mye eldre sandsteinslaget. Diabas er hardere enn sandstein og er derfor slitt langsommere ned av vær og vind enn sandsteinen den har brutt seg igjennom. Derfor står Steingar’n der, som et talende bevis på diabasens overlegne hardhet. Prosessene som fikk diabasen til å trenge seg fram var de samme som skapte det meste av bergartene på Vestfoldsida av fjorden i permtida (ca. 280 mill. år siden). Man kan til sammen se 3 steingjerder på baksiden av Løvøya.

7. Vestre Veggbukt.
Bukta består av to mindre bukter som kalles Kjerkebukta og Ottobukta. Ottobukta ligger lengst øst. Ved Ottobukta lå det i flere år en MTB fra krigens dager langt oppe på land. For å komme hit måtte man gå en smal og steil sti under Veggfjell. Rundt 1990 ble det laget vei fra Ottobukta mot Jesusbukta.

8. Mamre Lund.
Nyere kart kaller den ytterste (nordre) delen av odden for Stormodden. I følge Det gamle testamentet var det i Mamre Lund Abraham bodde. Om sommeren er Mamre Lund en del av Løvøya Camping, men den nordre delen med Stormodden er åpen for alle. I 1959 anla Horten Skiklubb en vannskibakke ved innløpet til Drasund. Den var i bruk noen år.

9. Drasund.
Navnet kommer av at man dro båtene over sundet ved høyvann. Dette ble praktisert helt fram til 1950-tallet. I dag er det fylt opp og en bilvei går over Drasund.

10. Falkensten Bruk.
Den første skrevne beretningen om gården er fra 1319. Den het da Sledavågr. Navnet Falkensten kom i dansketida da gården ble dansk adelsgård i 1579. Dagens hovedbygning er fra ca. 1720 da den gamle gården brant ned. Gården har fra gammelt av hatt mølle, teglverk, ullspinneri, sagbruk, lakse- og ålerettigheter m.m. Spesielt interessant er det å nevne at her lå Norges første glassverk, bygd i 1741. Falkenstensplogen fra 1771 ble berømt i sin samtid. Under 2. verdenskrig ble gården okkupert av tyskerne. Nazistene drev landbruksskole for frontkjempere her. Det var fra Falkensten Bruk marinen måtte kjøpe mest areal da marinestasjonen ble anlagt i årene 1815-20. Bruket eier fremdeles store eiendommer, for eksempel: Løvøya, Varnestangen og landet på østsiden av Borrevannet fram til Knudsrød. (Se turstien Hortensmarka Nord.)

11. Selskjæra.
De to skjærene danner ei bukt som ligger i ly for nordvesten som alltid kommer noen ganger i løpet av sommeren. Da må folk flytte båtene sine fra Varnestangen og hit. Selskjæra er en fin og usjenert badeplass.

12. Varnestangen.
Navnet er brukt om både tangen og bukta. Navnet kommer trolig av ordet varde (Vardenestangen), men kan også ha andre opprinnelser. Varnestangen er bare tilgjengelig til fots, med sykkel eller båt. Stedet er et flott utfartssted der kveldssola er spesielt fin. Rett sør for bukta er det ei røys fra bronsealderen.

13. Høyde 113 (Slettefjell).
Dette er et flott utsiktspunkt helt nord på Veggefjell. Fjellet er oppkalt etter gårdene Nordre og Søndre Vegge. På de gamle miltærkarta sto det 113 m.o.h. på dette stedet. Nedstigningen til Varnestangen går under navnet Bjørnekleiva. Her la Horten skiklubb løypa til et landsrenn i 1959. Kleiva ble det avgjørende punkt da mange falt på veien ned, og noen tok endog av seg skia og tråkket ned. (Gunder Gundersen vant.)

14. Katten.
Denne lille halvøya har silhuett som katt med krum rygg. Det er et stort undervannskjær rett nord for halvøya. På innsiden av skjæret nord for Katten er det en dyp undervannsrenne hvor du kan gå inn med småbåt. Den kalles Katterenna. Her går det ras fra Veggefjellet flere ganger hvert år, helst vår og høst.

15. Frebergsvik.
Stedet har nå 3 fastboende familier. I årene mellom ca 1600 og 1788 ble Frebergsvik betegnet som et ladested – på lik linje med Løvøysund, Horten og Steinbrygga. Et ladested var i hovedsak et lastested for utførsel av varer. I Frebergsvik var det først og fremst tømmer, men også noe fisk og landbruksvarer som ble levert, men det ble også tatt inn varer som ble formidlet videre via Kaupangen (Kopstad på Nykirke) og skysstasjonene på Vold og Bruserud. Hollandske seilskuter sto for mye av frakten av tømmer fra Norge til Tyskland og Nederland. På denne tida var laksefisket en stor næring. Det ble også utvunnet salt ved at man kokte ut sjøvann. Saltkokerne bodde i enkle hytter som ble kalt såter. Skogen sørover der pukkverket nå ligger, kalles fortsatt Såteskogen. Det gode laksefisket gikk katastrofalt tilbake på 1600 tallet, og man gav hollenderne skylda for det. De seilte til Norge med stein som ballast. Den ble kastet i sjøen før de lastet tømmeret – og har muligens ødelagt forholdene. Laksebestanden tok seg opp igjen og fram til ca 1960 var det bunngarnfiske i Frebergsvik. Fisket var godt, og det ble fanget stor laks i garna. Så ble fisket dårligere og ble lagt ned. Denne gangen var det kloakkforurensing fra Nykirke som tok knekken på fisken.

Kronprinsparets bryllupsnatt i Frebergsvik.
29. august 1968 ble daværende kronprins Harald viet til sin Sonja. Etter bryllupsfesten gikk de to ombord i kongeskipet som satte kursen sørover mot ukjent mål. Om morgenen 30.august fikk en bilfører øye på Kongeskipet som lå til anker i Frebergsvik. Hans foto – tatt med telelinse fra Skaane Pukkverk, ble å finne i mange aviser dagen etter. Frebergsvik var igjen i sentrum.